Når grunnmuren kollapser

Når grunnmuren i deg rister og kanskje kollapser og du føler du drukner i uhåndterbare følelser. Hva i huleste gjør du når motgangen står imot deg som stiv kuling?

Hvordan kommer du deg gjennom det? Eller er kanskje din taktikk å “gå” en omvei rundt.
Legge lokk og satse på at det ikke kommer å biter deg i rompa på ett senere tidspunkt.

Jeg skal blottlegge deler av sjela mi for at du kan lære av min feil/læringer. I år er ett av mine fokusområder å både være mer sårbar og helt ekte. Både med meg selv og med andre.

Dette bilde har en historie som jeg vil dele med deg. I store deler av 2019 så ble jeg veldig mye bedre kjent med meg selv.

Og det er både på godt og vondt. Mest vondt underveis, men heldigvis mest godt i etterkant.

Noe av det jeg lærte var at jeg hadde flere falske sannheter som jeg fremdeles brukte som en slags intern kompass. Og når de falske sannhetene blir revet ned og destruert uten annen forberedelse enn en ulmende følelse av en klump i magen.

Ting jeg har trodd (og holdt som verdier/kompass) i over 28 år ble revet ned iløpet av noen timer. Og tidligere i dette forløpet lovet jeg meg selv at jeg skal ikke utsette å føle på følelser igjen. Jeg står i det, selv om det føles som en jævla tsunamibølge og midt i det så drukner jeg nesten.

Og tingen er det, det er innmari vanskelig å velge tidspunktet for når dette skal komme opp for dagen og inn i realitetens lys. Bildet er tatt på ysteriet, mens jeg sto i modningsrommet i kjelleren og vasket ost. Og hørte på podcast. Så slo det meg som ett lyn fra overskyet, dunkel og kjip himmel.

Klumpen i magen vokste seg stor og fylte meg med tristhet, hjertet mitt brast, tårene flommet over og dryppet på gulvet. Jeg sto i det og kjente hvor fryktelig det var. For jeg har lært på den harde måten. Dess mer du utsetter og pakker inn i pent innpakningspapir, dess mer brutalt blir det når det kommer for dagen. For tro meg, det vil komme.

Så mine tips til når du føler verden raser sammen, over deg. Senker deg i mentalt knestående. Kollapser deg og det som du er. Kanskje du får grunnmuren revet vekk fra under føttene dine..

Rett og slett førstehjelp for mentale kriser…?

Hvordan du kommer gjennom stormen uten å faktisk drukne:

• Tillat deg både tid og rom til å føle hele spekteret, hele regnbuen av det du kjenner på.
• Si til de som er nærme deg, jeg trenger en klem. Du trenger ikke å forklare.
• Hva ville din bestevennine sagt til deg når du sliter? Vær din egen rause-bestevennine.
• Sårbarhet er en så mye større styrke enn vi kan forstå.
• Det er ok og helt innafor å gråte. Skrike, slå i en pute, få utløp. Sålenge det ikke skaper mer smerte for deg eller noen andre.
• Sorg uansett form blir enklere å bære synes jeg, om man deler den med andre.
• Sårbarhet skal aldri bli forbundet med skam, skyld, bitterhet.
• Vi trenger å ha hele spekteret av følelser og vi trenger å få utløp.
• Men vit underveis at det blir bedre etterpå.
• Det er sant at etter striregn både i naturen og inni oss, så kommer solskinn.
• Det vil hjelpe så vilt mye å prosessere dritten når det skjer, mens det er ferskt. Selv om det gjør så gruelig vondt.
• Sjansen er overveiende stor for at du kommer styrket ut av det.
• Og at det er lærdom til deg oppe i alt dette, selv om den kan være litt skjult.
• Snakk med noen <3
• Har du noen tips til hva som funker for deg, så send dem gjerne, så kan jeg dele dem <3

Jeg tror helt fullt og helt at vi avogtil må ned i aska for å reise oss igjen, enda sterkere enn før.

Og er du midt oppi en storm akkurat nå, enten den er forårsaket av interne greier eller ting utenfor deg selv. Så har du min største forståelse og kjærlighet. Og jeg er sikker på at du kommer deg ut av det styrket.

Dessuten så blir man ikke mentalt sterk av å kun ha godværs-dager.