Og jeg tenkte; nå er det nok
Idag rant tårene når jeg spiste frokost Jeg klarte ikke å stoppe. ikke ville jeg heller. Tårene samler seg opp i øyekanten. Det trykker på og jeg husker når jeg lovte meg selv å føle på følelsene når de kommer.. (ingen feiing under teppet)
Jeg vil ikke gjemme meg for følelsene eller skjule tårene
Jeg lener meg inn i den pulserende klumpen av følelser i magen, som jeg først ikke skjønner noenting av.
Hvorfor er jeg så lei? Det er så mye som går så fantastisk fint. Jeg er som ett stort spørsmålstegn.
Hvor kommer dette ifra?
Jeg trekker meg tilbake fra frokostbordet og setter meg i senga og tillater meg til å kjenne på den trykkende følelsen. Aksept, rom og raushet. Tårene tørkes vekk før det renner nye..
Hvorfor rant tårene?
Likeså som deg, så er jeg ett helt vanlig menneske med alle deilige sjatteringene som det innebærer. Ett lite stikk forteller meg at det kan ha noe med at jeg er faktisk litt lei av barna mine. Og istedenfor å ha en følelse av skam når jeg skriver det, så er det med blottlagt ærlighet.
Når jeg la dette ut på sosiale medier så ble det møtt av en bølge av meldinger fra andre mødre som også følte slik innimellom, men turte ikke skikkelig å føle på de.
Livet skjer og vil kaste utfordringer i fanget ditt
Livet har skjedd slik at jeg har hatt jentene (3) mye alene i det siste og jeg har overbevist meg om at det går fint, gang på gang. Og det har faktisk stortsett gått fint. Men demningen har bristet litt og ut pipler det følelser av tristhet. At jeg er lei over at jeg er litt lei av de.
Jeg er lei av rot, kaos, opposisjon, kontinuerlig testing av grenser, hormoner.
En mor må alltid kun være ubetinget glad i sine barn, eller?
Og tanker om at en mor skal jo kun ubetinget være glad i de. Men så kommer realismen og henter meg inn, mødre har lov å føle på absolutt alle følelser. Også de mindre hyggelige. Vet du hvorfor? Jo fordi du som mor er en nydelig diamant med flere fasetter enn du noen kan tro. Og flere av de fasettene representerer de mindre sosialt aksepterte følelsene. Og uansett om du har kommet til enighet med deg selv om at du er like mye verdt og like god mor som har de følelsene eller ei. Så er du ett levende menneske med følelser. Og du føler de følelsene for en grunn. Det er ett budskap, en læring eller en slags oppgave.. Du har ikke de følelsene fordi du er en mor, det er fordi du er ett menneske.
Du ( og jeg) er så mye mer enn en mor. Og når vi glemmer det, så er det lett at vi prioriterer den innerste i oss litt lavere ned.
Feie følelser under teppe og fortrenge tårer?
At livet skjer uansett hva du ønsker er helt sant. At livet byr på utfordringer er også helt sant. Og min erfaring så langt i mitt 35 år gamle liv er å føle på det, fordøye det og “gå gjennom” haugen av følelser for å komme ut på andre siden.
Og jeg vet og at ALT går over. Det er faser og læringer som du skal gjennom for å skjønne det du skal for bli den du skal. Og jeg vet at jeg har mange verktøy jeg skal benytte meg av fremover for å nære den delen av meg som faktisk er litt forsømt.
Hva gjør jeg for å snu:
- Lar tårene renne fritt
- For meg hjelper det å dele, derfor er det delt på sosiale medier mens det var veldig ferskt
- Lytte til noe som gir meg en oppløftende følelse
- Kjenne etter og lar hjerte starte å sortere følelsene
- Vise samme omsorg og snillhet til meg selv, som om det var min bestevennine som strevde.
- Undrer meg over å skifte perspektiv
- Finner ut om det er noe jeg skal lære ut av dette? ( somregel er det det ja)
Hvis du også har kjipe følelser i deg idag eller annen gang,
Så er disse innleggene de du trenger å lese:
Når grunnmuren kollapser
Fra kaos til suksess
Kjærlighet fra meg
fint innlegg mor!