Den hviskende stemmen overdøvte
Vanligvis så føler jeg meg mer enn god nok, fin nok, sterk nok. Ja nok i hele tatt.
Men innimellom så er det en liten stemme som hvisker om en annen beskjed.
Og idag tenker jeg at istedenfor for å bare avfeie disse følelsene så skal jeg føle på de.
Jeg skal skrive om de, for jeg tenker i sårbarhetens åpning at det er kanskje flere enn meg som har tenkt og hatt det slikt.
Å føle seg fysisk større som jente: The fat girl in the class
Jeg har så lenge jeg kan huske vært en stor jente. En litt fysisk større jente. En sterk og robust jente. En litt bredere jente enn de fleste vanlig tynne jentene i klassen på barneskolen min. Og det at jeg kom veldig tidlig i puberteten med hofter og pupper gjorde heller ikke ting enklere. Jeg husket jeg lengtet etter å være slik som de andre jentene. Mer vanlig liksom. Mer akseptert. Mer verdifull.
Flere kvelder håpet jeg å våkne perfekt slik de andre var morgenen etter. Sårt som bare det, nå når jeg tenker tilbake.
Mor sa sine trøstende ord som til en viss grad gav mening. Hun sa at når jeg ble eldre, så ville guttene/mennene synes at hofter og former var fantastisk. Men det var ikke nok til at jeg godtok meg selv. Og når i ettertid har sett bilder av meg selv på denne tiden, så er jeg virkelig ikke der jeg trodde jeg var, tjukk, ulikbar og skilte meg ut med mine brede hofter.
Hva kan jeg gjøre for å bevise at jeg er god nok?
Som om jeg prøvde å dekke over at jeg følte meg fysisk større. Jeg forsøkte på alle måter jeg kunne å bevise at jeg var god nok, fin nok, tynn nok. Husker flere former for snåle slankekurer og tanker om at jeg ikke var god nok fordi X / Y / Z.
idag så jeg meg selv i speilet i det jeg hadde nettopp tatt på en bikini og følte meg som en hval med valker. Den egenkjærligheten og tryggheten jeg vanligvis har, hadde forsvunnet som dugg for solen. Som om et nytt fælt instagram filter var installert i min innvendige harddisk. Og jeg bestemte meg for å faktisk kjenne på disse følelse. Istedenfor for å bare avfeie de, slik som før.
Og slik jeg kjenner best på de, er å skrive. Pulsen dundrer med tunge slag i årene mine. Jeg blir klam i hendene. Men jeg har bestemt meg for å skrive meg gjennom dette, med åpent hjerte.
Fra mitt helt vidåpne hjerte til de hjertene der ute som trenger å lese dette. Kanskje ditt?
Tanker innpakket i innpakingspapir
For vær du sikker, disse tankene har jeg hatt innimellom før. Men da har jeg sporenstraks pakket de inn i et kjipt innpakningspapir av en unnskyldning om syklus, hormoner, spist noe som fikk meg til å bli oppblåst, +++ Men nå altså, nå
Nå er det f*en meg på tide
Nå er det nok å føle slik i over 30 år. Jeg pustet ikke ned i magen fordi da virket den og jeg mye større. Jeg ville jo bli mindre. Jeg ønsket å hevde meg for å vise at jeg dugde, og det gjorde jeg best med å bli flink pike. (Og brant meg ut flere ganger på grunn av dette) Jeg observerte andre sine kropper og følte at demmes tynnere og mer perfekte kropper var på en eller måte mer verdt. Selv om jeg var fysisk større, så følte jeg meg liten og mindre viktig. Jeg hadde enormt behov for å føle meg godtatt og godkjent som en av gjengen.
Selv om jeg var fysisk større, så følte jeg meg liten
Mange år med selvutvikling og gransking
Jeg vet at den jobben jeg har gjort til nå inni meg selv har vært uvurdelig og klargjørende for at jeg nå er klar for å starte denne delen av jobben i meg selv. Neste steg på et vis. Og det jeg har funnet ut i alle de andre dalene jeg emosjonellt har vært i, er at jeg kommer alltid opp.
Jeg kommer ut på andre siden.
Akkurat nå når tårene pipler opp i øyekanten så er det vanskelig å se at jeg kommer ut på andre siden, men jeg klamrer meg til at jeg har klart alle de andre rundene. Så da klarer jeg nok denne og.
Den eneste måten å komme på andre siden
Er å føle seg gjennom det, fordøye og prosessere det. føle alle følelsene. Gråte, hyle, skrive, snakke og bearbeide. Se og annerkjenne etterhvert at det er en læring og innsikt i det. Sånn heftig jobbing som dette er hardt arbeid, men jeg vet av erfaring at det er verdt det. Dessuten så har jeg også veldig lyst at dette stopper med meg, og lar vær å gå videre til mine jenter.
Vær så snill å del dette videre med de du vet har et anstrengt forhold til sin kropp, for det kan være motsatt og. Det er ikke slik at jeg holder det å være større som det verste. Jeg omfavner og innser at dette er en problemstilling veldig mange er oppi. Det å ikke føle seg gode nok.
På sett og vis er dette veldig tett relatert til fikse leddgikt historien og, som du kan lese her.
Ønsker du å finne ut om jeg kan hjelpe deg som coach, så kan du sjekke ut denne siden.