Slå opp med de gamle utdaterte versjonene av deg selv og finn ut hvem du er egentlig er
Ja hvem er jeg når jeg ikke gjør det jeg vanligvis gjør for de rundt meg?
Hvem er jeg når skreller bort alle lagene av hvem jeg “burde” være?
Hvem er jeg når jeg tar bort det som er fornuftig?
Hvem er jeg når jeg slutter å gjøre det som er forventet av meg?
Hvem er jeg når villskapen sitter i førersete?
Hvem er jeg når den uhemmete villkvinnen slipper frem og danser i skogen?
Hvem er jeg når jeg setter meg selv øverst på to-do listen?
Hvem er jeg når jeg bestemmer meg for at jeg er VIKTIGST i mitt eget liv?
Hvem er jeg når jeg lytter til min kroppslige intelligens først?
Hvem er jeg når jeg våger å ta stor plass ?
Hvem er jeg når jeg våger å la min sårbarhet skinne sterkt med tårer i øyekanten?
Hvem er jeg når jeg føler “for mye”?
Hvem er jeg når jeg våger å utrrykke alle disse store følelsene som før var “for mye”?
Hvem er jeg når jeg tør å være synlig og stikke meg frem?
Hvem er jeg når jeg går for drømmen min? Enn så ukonvensjonell
Hvem er jeg som har mot til å feire meg selv?
Hvem er jeg som tør å elske med hele mitt åpne hjerte?
Hvem er jeg som er selektiv på hvem jeg deler alt med?
Hvem er jeg som ikke lenger er tilgjengelig for middelmådighet?
Hvem er jeg som er raus og omsorgsfull med meg selv?
Hvem er jeg som heller er min egen tålmodige bestevennine enn en høyrøsta kritiker?
Hvem er jeg som våger å gå min egen vei på tross av hva som er tradisjon i familien?
Hvem er jeg som stoler først og fremst på min egen autoritet og suverenitet?
Hvem er jeg som har sluttet å jakte på ytre bekreftelse av min verdi?
Ja hvem er jeg?
Jeg er hun som har gått veien, som har tråkket ned stien. Steg for steg. Med både kjærlighet, bevissthet og uvitenhet. Uvitenhet om hva som skjulte seg bak neste sving. Men med en bevissthet om at jeg er stødig og tåler det livet har å by på. Selv når livet senker meg ned i knestående, så reiser jeg meg opp igjen, selv om det føles blytungt og knærne svikter på vei opp. Alt dypt forankret i kjærlighet.
Jeg er hun som lengter etter et samfunn som har tillater å dekondisjonere seg. Å skrelle av seg disse overbevisningene og oppfatningene av hvordan man bør være. Og hva som er lurt og fornuftig.
Å velge å leve i uvitenhet kjennes ikke ut som er alternativ. Istedenfor: å ikke kjenne så godt etter, for det er ikke så mye vits. Jeg er jo slik jeg er. Så velger jeg å stupe ned i selvutviklingens svulmende og frådende sjø. Jeg vil mer. Jeg vil forstå mer. Jeg vil romme mer. Jeg vil elske mer. Jeg vil erfare og oppleve mer.
Jeg er meg
Fullt og helt er jeg meg. Nå har jeg ingen behov for å sammenlikne meg selv opp mot noen andre. Vi er alle ulike og på vårs egen sti. Jeg omfavner alt jeg har gjort, både godt og vondt. Jeg har jobbet meg gjennom skam, skyldfølelse og enorme mengder kvass (egen)kritikk.
Jeg har tilgitt andre og jeg har tilgitt meg selv.
Istedenfor å strebe etter perfeksjon, så streber jeg nå etter å uttrykke meg i størst mulig grad som fullt og helt meg selv. Fra råskap, fra villkvinne, fra utemmet, fra mye følelser, fra ekstatisk glede og dyp melankoli. Helt ekte og helt meg.
Jeg har slått opp med de gamle utdaterte versjonene av meg selv og det føles enormt befriende, aksepterende og rommende. Ja det er plass til HELE meg!
Likte du dette? Resonnerte det med noe i dypet i deg? Spør deg selv disse spørsmålene og sitt med og i det, til noe svar kommer.
Og gjerne del dette innlegget til andre du kjenner som også kan ha utbytte av det.
Varm klem fra meg