Jeg begjærte seperasjon og hadde følt meg så langt nede i dypet som jeg innbiller meg at det går an.
Jeg er vanligvis en ganske positiv person. Men 2025 utfordret meg på måter jeg aldri før hadde vært borti. Jeg har tidligere snakket om å bli senket ned i knestående av livet. Og det har jeg jammen følt at jeg har vært, aldri før dypere. Men det jeg tror har reddet meg, er at jeg tillater meg selv til å bli ikke sittende. Jeg reiser meg igjen. selv med skjelvende bein og tørre hovne øyne etter tårer.
Veien blir til mens jeg går
Når det begynte å bli tydelig at det var den veien det gikk, så kjente jeg at jeg må ha noe å klamre meg til. Nesten som min innvendige 4 åring knuger sin favorittbamse som en slags egen-trøst.
Og den ene av disse “bamsene” var nettopp at: Hva om dette kan være det beste som kunne skje meg?”
Og deretter “kom” en til bamse som jeg klamret meg til. At veien blir til mens jeg går. Jeg trenger ikke å kverne på hva som skjuler seg rundt neste sving. Livet er her og nå, enn så klisjeaktig det høres ut.
Og jeg trenger ikke å ha alle svarene idag
Det er noe befriende med den siste “bamsen” jeg adopterte og klamret meg til. Den løfter vekten litt vekk fra skuldrene og gjør at skuldrene senker seg litt. Den innbyr til aksept over at situasjonen er slik den er. Og samtidig (for meg hvertfall) At jeg stoler på at det kommer til å ordne seg. Aller helst på best mulig måte.
Livet 2.0
Man har alltid et valg. Og det valget er å enten la deg eie av det du står foran eller i. Eller å eie det.
Er det noe å fikse leddgikt og en hel haug med andre helseutfordringer har gitt meg, så er det erfaring i å lene seg i mot og EIE. Om du står å vipper mest mot at du lar deg eie av dine forutsetninger og omstendigheter. Så liker jeg å beskrive det som å la deg marinere i offer-saus.
Ja, det er synd på deg.
Ja livet har vært hardt.
Livet har skjedd mot deg.
Men valget vil jo være å løfte blikket og snu om.
Ja det er synd på meg. Men jeg er jammen heldig og fordi X/Y/Z
Ja livet er hardt innimellom. Men jeg er seig og jeg finner en løsning
Ja det kan virke som om livet skjer mot deg. Men hva om det faktisk skjer for deg?
Identitet. Hvem i huleste er jeg?
Når man skreller vekk de lagene av den daværende identiteten at man er en hengiven kone/kjærest, dedikert fulltidsmamma, reiseleder, organisator, fulltidskokk ++ . Hvem er man egentlig da?
Det blir egentlig feil å sammenlikne dette her med en løk. Men å skrelle lag gjør man jo på en løk.
Og når man kommer noen lag innover til kjernen, så skjønner man (hvertfall jeg i mitt perspektiv). At her er det deler av meg selv som jeg har dempet så mye ned, at jeg kjenner egentig ikke igjen denne delen av meg selv. Så jeg har brukt tiden til å bli kjent med meg selv på ny. Og å skape en ny relasjon med meg selv. En sunnere og mer balansert relasjon.
Hvem er jeg når jeg har friuke? Jo da er jeg kun meg. Kun Silje. Ikke heltidsmamma, hvertfall ikke kone. Kun meg selv. Og hva gjør jeg da? Jo jeg gjør egentlig mest mulig av det som gir meg påfyll, energi, glede og mestring.
Å savne barna
Å savne er jo et sunhetstegn. Å savne noen betyr at jo du er glad i vedkommende og liker å ha de i livet ditt. Når vi bytter og jeg går inn i en friuke, så er det fint. For da får jeg muligheten til å pleie relasjonen med meg selv. Trene, treffe venninner og kanskje date. Jeg er jo selvfølgelig tilgjengelig på telefon om barna skulle trenge noe fra meg eller lurer på noe.
Og det er utrolig godt å bytte igjen, til å være fulltidsmamma, Og å få være masse med barna mine. Som jeg har rukket å savne i friuken min. Selv om det er innimellom krevende, så er det fint.
Pusle livet sammen igjen på en ny måte
Livet består jo for de fleste av mange ulike puslespillbiter som passer stortsett sammen. Det er et sted å bo, det er jobb, relasjoner, fritid, lønn, huslån, barn, middag på bordet, fritidsaktiviteter, sosialt, leggetid + flere. Men når man har separert seg og er i prosess med å pusle sammen livet på ny, så er det noen av de brikken fra original puslespillet som du tar med deg. Og du får i prosessen mange nye brikker. Så gjenstår kunstverket å pusle de gamle og de nye brikkene sammen til et puslespill som fungerer best mulig. Men vil aldri være helt lik som originalen. Men kanskje langsiktig bli enda bedre?
Rehabilitere /bygge opp
Jeg er nok over gjennomsnittet glad i metaforer. Og jeg liker veldig godt hvor illustrerende denne metaforen her er: Å være i et ulykkelig forhold kan sammenliknes med å ha ei flott tomt med et slitt gammelt hus på. Det var opprinnelig et bra potensiale der, men med neglisjert vedlikehold så har det forfallt. Og en del i deg som er i dette ulykkelige forholdet kjenner en dyp og indre lengsel etter noe som fungerer bedre. Og når du da sier i fra at dette går ikke, jeg vil ut. Så starter du å rive ned det metaforiske huset og står igjen med den flotte tomten. Altså en nydelig og fin plass i hjertet ditt som er ledig. Og når du da treffer en ny som du vil være med. Så skjer det en metaforisk bygging av et nytt hus på denne fine tomten.
Og rivingen, den gjør vondt. Skrekkelig vondt. Ingen brudd er like. Men smerten er tilstede hos alle.
Positiv selvledelse
Jeg vet ikke om det er slik jeg er skrudd sammen eller om det er tillært. Kanskje mest det siste.
Men innbakt i dette valget du har om hvordan du ser på den utfordringen du står i, så er det å eie dritten din endel av det å praktisere positiv selvledelse. Og være en positiv leder for seg selv i praksis tenker jeg inneholder noe av dette:
– Du jobber deg mot å være din største heia”gjeng” Altså du snakker deg selv opp og ikke ned.
– Om du tar deg selv i å snakke deg selv ned på autopilot, så henter du deg raskere og raskere inn og omformulerer til positivt.
– Du har primært utfordringer i livet ditt. Ikke problemer. Problemer føles vanskeligere å løse. Mens utfordringer er mer håndterbare.
– Du er ikke en struts. Du har ikke hodet ditt stukket ned i sandnen slik at du ikke ser det som må jobbes med. Du våger å se rett på det, selv om det gjør vondt.
– Du rommer dine egne følelser. Du aksepterer at innimellom har du en ordentlig drittdag. Men at neste dag blir nok mye bedre.
– Du vet hva du selv kan gjøre for å føle deg bedre, møte verden og hverdagen på best mulig måte ut i fra de forutsetningene du har. Eksempelvis, morgenrutiner, meditasjon, natur, bading, trening. ringe en venn ++
– Du anerkjenner at alle følelser er like viktige og riktige. Og at de er budbringere med viktig beskjed.
Ja livet skjer. Livet vil alltid skje. På den ene eller andre måten. Frem til den dagen du lukker øynene for siste gang. Men det jeg håper du får ut av disse skriveriene mine er at livet vil alltid skje. Men du styrer hvordan du håndterer det som livet kaster i fanget ditt.
Du er forbilde for barna dine over hva de kan/skal godta og ikke
Barna dine ser på deg og til en viss grad aksepterer det du har som dine standarder i ditt liv. Som sine egne standarder i sine liv når de vokser opp. Slik at om du som ei mor finner deg å være i et ubalansert og dårlig forhold, så er det dessverre sjangs for at dine barn vokser opp og tror at kjærlighet er noe de må jobbe for, noe de må fortjene eller en annen skrudd usunn “forklaring” for hvordan det er.
Jeg vil at mine jenter og alle barn forøvrig skal vite dette:
At det er mulig å ombestemme seg.
At det er lov å gå fra et forhold som ikke er fint.
At det er fullstendig lov å kjenne etter i kroppen over hva som føles riktig.
At det er ingenting du kan gjøre for å bli mer verdig til å bli elsket.
At du trenger virkelig ikke å godta noen som behandler deg dårlig på noen som helst måte.
At den viktigste relasjonen du har gjennom hele livet, aldri vil være en annen person. Men deg selv.
Tro, Håp og kjærlighet; og størst i denne settingen er håp
Tar du vekk håpet, hva har du igjen da? Jeg kan primært snakke for min egen del, selv om jeg har hjulpet mange damer gjennom livsforandrende faser slik som brudd.
Om jeg tar bort mitt eget håp, da er det ikke mye igjen. Da ønsker jeg ikke å ha det bedre for min egen del, for jentene mine sin del. Da ønsker jeg ikke å finne min person, min bestevenn og kjæreste. Da kunne jeg likesågreit vært med noen som jeg egentlig visste innerst inne ikke var personen for meg.
Det er og håp som var medvirkende drivkraft for bruddet.
Om det er en ting jeg vil at du som leser tar med deg fra denne posten, så er det det at det er mulig å ha det bedre. Det er ALLTID Håp. Du trenger ikke å finne deg å bli i et dårlig forhold, livet er for kort til det.
Gjerne del denne bloggposten videre med de du måtte tenke at kan ha godt av å lese den 🫶
Alt godt, Silje ❤️